Er du en struts?

De siste ti årene har jeg jobbet med digital journalistikk og produktutvikling i NRK, Egmont Publishing og Dagens Næringsliv. Det har vært rikelig av anledning til å diskutere med kollegaer både i egne og andre virksomheter hvilke konsekvenser ny teknologi og digitalisering har og vil få for journalistikk og medieøkonomi.

Jeg har merket meg at det gjerne er de samme typene argumenter som dukker opp i slike diskusjoner. På bakgrunn av dette har jeg på eplekjekt vis klassifisert meningsmotstanderne i tre båser – og puttet meg selv i den fjerde. Hvem av dem er du?

1. Strutsene

Foto: flickr.com/basic_sounds
Foto: flickr.com/ basic_sounds

Strutsene nekter for at vi har en mediekrise i det hele tatt, med særlig henvisning til resultater fra mediebedrifter som går godt. De mener disse enkeltresultatene betyr at de som advarer mot krise i mediebransjen roper ulv uten å se snurten av gråbein.

Og la oss være ærlige: Det er fortsatt mulig å gjøre god butikk på papirjournalistikk. Avisen jeg selv jobber i, Dagens Næringsliv, er et godt eksempel på dette. Vi ser også at de aller fleste aviser har langt høyere analoge enn digitale inntekter på journalistikken sin.

Samtidig har vi sett en nokså dyster opplagsutvikling for papirbaserte medier totalt de siste ti årene. I 2004 var det samlede opplaget for norske aviser nesten tre millioner eksemplarer. Ti år senere er totalopplaget på 935 079 eksemplarer færre, en nedgang på over 30 prosent. Og hva som verre er: Nedgangen har aksellererert de siste årene. Mens opplaget i perioden 2005-2012 synker med mellom én og fire prosent per år, er nedgangen i årene 2012/2013 og 2013/2014 på åtte prosent hvert år. (Kilde: Medienorge)

For magasinmarkedet finnes det ikke tilsvarende totaltall, men hvis vi ser på de 10 største ukebladene i 2005 som fortsatt er på markedet i 2014, ser vi at totalopplaget for disse 10 har gått ned med 44 prosent i perioden.

Men betyr det at mediekrisen rammer ALLE papirpublikasjoner? Nei, ikke nødvendigvis nå. Forskjellige publikasjoner blir rammet med forskjellig tyngde og på forskjellig tidspunkt. Men endringene i mediemarkedet er strukturelle, de kommer av at ny teknologi har endret spillereglene og konkurranseforholdene. Dermed er det liten grunn til å tro at selv lukrative enkeltpublikasjoner vil tjene like gode penger i fremtiden med inntektsstrømmene de baserer seg på i dag.

2. Pidestall-okkupantene

Foto: Flickr.com/alromarques
Foto: Flickr.com/alromarques

Pidestall-okkupantene mener bedriftsøkonomiske teorier ikke gjelder for mediebransjen, fordi produktet er helt spesielt.

Argumentene fra denne leiren kretser rundt at det ikke går an å sammenligne produksjon av medieprodukter med produksjon av andre varer. Årsaken er at journalistiske produkter har en viktig samfunnsrolle, et samfunnsoppdrag som innebærer å forsvare demokratiet. Dette skjer for eksempel ved at pressen stiller kritiske spørsmål til myndighetsutøvelse, og krever innsyn og åpenhet i samfunnets maktstrukturer.

Det er vanskelig å være uenig i at pressen har en viktig rolle i samfunnet. Men det betyr ikke at mediebedrifter er fritatt for grunnleggende bedriftsøkonomiske mekanismer. Med få unntak er de fleste medieeiere opptatt av at bedriften de eier skal gå i overskudd – eller i det minste ikke gå i underskudd. Det betyr at også lederne i mediebedrifter er nødt til å forholde seg til bunnlinja. Og når inntektsprognosene viser at det er fare på ferde, er det medieledernes fordømte plikt å lete etter nye farvann.

Å la skuta skure og gå i samme leia, med den konsekvens at mediebedriften til slutt går overende, dét ville være å svikte samfunnsoppdraget. Hvem skal da stille de kritiske spørsmålene? Skal journalistene gjøre det på dugnad?

3. Nostalgikerne

Foto: flickr.com/jar0d
Foto: flickr.com/jar0d

Nostalgikerne ser mørke skyer, men mener den eneste riktige og nødvendige medisinen er å bruke mer penger på å produsere mer av det samme innholdet. Ofte hørt: “Folk vil alltid betale for kvalitetsinnhold. Hvis bare journalistene får mer ressurser til å produsere godt innhold, vil inntektene komme av seg selv, også digitalt.”

Jeg er delvis enig i dette argumentet. Der det er kvalitet, er det betalingsvilje. Men med et viktig forbehold: At det ikke finnes noe annet som dekker behovet billigere eller gratis. Dessverre for mediebedriftene gjør det gjerne det. Eksempelvis har jeg tidligere pekt på hvordan unge jenters behov for inspirasjon på mote/skjønnhet delvis nå dekkes av rosabloggerne. De holder ikke like høy kvalitet som motebladene, men for mange er kvaliteten god nok ettersom produktet også er gratis.

Tilsvarende for avisene: De ulike behovene man får dekket gjennom avisabonnementet sitt, kan man også få dekket på andre måter.

Det betyr at i den grad man skal kunne ta betalt for kvalitet, må man klare å skape en type kvalitet som det eksisterer betalingsvilje for. Å være unik blir dermed et nøkkelord.

4. De rådville

Foto: Flickr.com/kplawyer
Foto: Flickr.com/kplawyer

De rådville ser at noe må gjøres, men vet ikke hva. Til dere: Velkommen i klubben.

Fasen mediebransjen er inne i nå, beskrives gjerne som en fase der man kaster spaghetti på veggen for å se hva som klistrer seg fast. Det eneste det er noenlunde konsensus om er at de to inntektsstrømmene avisene så langt har klart seg med, brukerbetaling og annonseinntekter, ikke vil være like store på det digitale markedet som det analoge.

Derfor eksperimenterer mediebedriftene med både å finne nye inntektsmodeller, finne nye måter å utnytte de gamle inntektsstrømmene på, og å senke kostnader for å kunne klare seg med lavere inntekter enn før.

Det viktige for mediehus som vil lykkes blir å gjøre seg i stand til å teste ut nye digitale ideer og konsepter raskt, og deretter være like raske til å legge dem ned dersom de ikke funker. Et marked i omveltning er nemlig også godt egnet til å skape helt nye produkter og inntektsstrømmer som kan skape ny vekst. For å sitere tidligere kollega Morten Danielsen fra en artikkel i Kampanje nylig:

“At det er hull i taket er kun en mulighet til å fyre av raketter fra sofaen.”

Det fordrer at man er villig til og i stand til å tenne lunta.

Egmont outsourcer journalistene – og det gjør de helt rett i

Min tidligere arbeidsgiver Egmont Publishing får mye pepper om dagen. Magasinforlaget nedbemanner igjen, denne gangen er det 45 redaksjonelle medarbeidere som får beskjed om at de er overtallige.

Nedbemanningen innebærer at magasinredaksjonene nå må kjøpe inn mer stoff fra frilansjournalister istedet for å bruke egne ansatte journalister på å skrive sakene. Det er særlig dette som får journalister til å se svart – de ser for seg en fremtid der de fortsetter som frilansere for det samme bladet de tidligere var ansatt i, men med lavere lønn og mer usikker arbeidshverdag.

Det er utvilsomt mange flinke folk som nå mister jobben i Egmont, og det er ikke vanskelig å forstå bekymringen til de som nedbemannes. Men fra et økonomisk perspektiv har jeg lyst til å berømme Egmont for å ta de nødvendige grep som gjør dem i stand til å møte de problemene som tårner seg opp for en utsatt bransje.

For faktum er: Mediebransjen er inne i en stor omstillingsprosess på grunn av de endrede konkurransevilkårene internett har ført med seg. At journalistvirksomheten outsources er en av konsekvensene av dette, og min hypotese er at dette vil skje i langt flere mediebedrifter i årene som kommer.

For å forklare hvorfor, må jeg belemre deg med litt økonomisk teori (heng med, det er ikke så kjedelig som det høres ut):

Økonomen Michael Porter var den første til å beskrive begrepet verdikjede som forklarte en måte å skape verdi på i bedrifter. Begrepet innebærer at en produksjonsbedrift skaper verdi ved å videreforedle en råvare i flere ledd, til det er blitt et nytt produkt bedriften kan selge.

For et magasin vil dette være sentrert rundt informasjon. Journalisten søker etter løsrevne biter av informasjon i research-prosessen, og setter deretter denne informasjonen sammen til en artikkel. Artikkelen blir videre foredlet av desken, som også pakketerer artikkelen sammen med andre artikler til en komplett utgave av magasinet. Deretter blir magasinet trykket og distribuert ut til leserne. De opprinnelige, løsrevne bitene av informasjon blir altså stadig mer verdt når de går gjennom de forskjellige leddene i verdikjeden.

verdikjede

Det er vanlig at det er ett av leddene i verdikjeden som utgjør tyngdepunktet for verdiskapningen. For et magasin har det typisk vært journalistens/fotografens innsats, ettersom det de har levert har vært et produkt det har vært knapphet på.

Men så kom altså ny teknologi og snudde ting på hodet. Tilgangen på informasjon har blitt bedre enn noensinne gjennom internett. Ny teknologi har dessuten gjort det mulig for flere enn de proffe fotografene å levere bilder av god teknisk kvalitet. Dermed har markedsverdien på det journalistene og fotografene leverer blitt lavere. Akkurat dette er et typisk trekk for verdikjeder: Når bransjen blir utsatt for disruptiv innovasjon, devalueres et av leddene i verdikjeden – gjerne det leddet som tidligere skapte mest verdi. Det betyr at det ikke lenger er journalistenes og fotografenes produksjon som skaper mest verdi for bedriften.

Det som samtidig skjer, er at hovedtyngden for verdiskapning flytter seg til et annet sted i kjeden. Nå er det gjerne utvelgelse og pakketering av informasjonen – altså den jobben desken gjør i redaksjonene – som er det leddet som skaper mest verdi for kunden. Dette ser vi for eksempel ved at det dukker opp suksessfulle nettsteder som hovedsaklig profiterer på å presentere andres innhold, basert på automatiserte funksjoner og/eller brukerdeltagelse. Slike websider er for eksempel Pinterest, Feedly, Paper.li, Bundlr og Flipboard.

Også fremveksten av nettsteder som profiterer på delingsøkonomien kan ses på som et uttrykk for hvordan verdiskapningen har flyttet seg fra innholdsproduksjon til utvelgelse og pakketering. Nettsteder som Buzzfeed, Upworthy og BoredPanda er eksempler på nettsteder der det legges ned lite ressurser i å produsere innhold, og betydelig mer ressurser i utvelgelse, pakketering og distribusjon.

For mediebedriftene betyr denne omveltningen at de bør bruke mindre ressurser på journalistisk produksjon, og mer ressurser på å utvikle digitale produkter der utvelgelse/pakketering av informasjon skaper det meste av verdien. Det er nettopp dette Egmont nå gjør. De kutter ned på kostnadene til journalistisk produksjon og lanserer samtidig nettsteder som flipp.no og superlike.no med nye måter å pakketere og distribuere innhold på.

Dette gjør magasinhuset i stand til å reposisjonere seg og beholde markedsandelene når konkurransesituasjonen nå har endret seg. Det samme vil antagelig flere mediehus bli tvunget til å gjøre. Cruxet blir i såfall å endre på ressursbruken før de nye konkurrentene har gjort det umulig å komme inn på nye markeder.

Derfor er det så vanskelig å ta betalt for nyheter

Disruptiv innovasjon er et moteord i mediebransjen om dagen. Ikke alle vet helt hva det betyr – noen bruker uttrykket for å beskrive en virkelig stor innovasjon. Vel, det kan være riktig – men det avgjørende er om innovasjonen er i stand til å endre konkurranseforholdene for en hel bransje, slik at tidligere mastodonter går over ende og nye, små aktører kan vokse seg digre.

Et klassisk eksempel på disruptive innovasjoner er hva oppfinnelsen kjøleskapet gjorde for de som livnærte seg av å produsere og selge isblokker for nedkjøling av mat. Eller for å ta et nyere eksempel: Hva digitale kameraer gjorde med kamerafilmprodusenten Kodak.

Mediebransjen har blitt utsatt for en rekke slike disruptive innovasjoner etter at internett kom. Innovasjonene har hatt direkte innvirkning på hvordan mediene klarer å skape verdier for leserne sine, og har dermed store konsekvenser for i hvilken grad de kan ta betalt fra leserne sine for hva de leverer.

Her er fire hovedårsaker til at leserne har blitt mer tilbøyelige til å lukke lommeboka for avisene på grunn av disruptive innovasjoner:

1. Mediene er ikke lenger først ute med nyhetene

twitpicInternett gjorde det i prinsippet mulig for alle å publisere informasjon. Det betød at mediene ikke lenger hadde mulighet til å være aller først ute med nyhetshendelser – i hvert fall ikke hvis de fortsatt skulle ta hensyn til grunnleggende journalistiske prinsipper om ikke å publisere opplysninger basert på enkeltkilder.

Det klassiske eksempelet her er nødlandingen et fly gjorde på Hudson River i New York for fem-seks år siden. En mann ombord på fergen som skulle plukke opp de havarerte passasjerene tok et bilde som han publiserte på Twitter, og ble dermed den som var først ute med nyheten.

Sosiale nettverk, blogger og uavhengige nettsteder vil takket være deres enorme antall bidragsytere i enda større grad være der det skjer, når det skjer. De vil dermed ha et fortrinn som gjør at de alltid er først ute – selv om informasjonen ikke alltid er like pålitelig.

2. Mediene er ikke lenger eneste kilde til informasjon

Før internett forholdt leserne seg oftest til én eller to aviser, supplert av etermedier. Utover dette, var det ikke mulig å få tilgang til dagsaktuell informasjon. Internett førte imidlertid til fullt frislipp av informasjon, slik at leserne nå har mange flere valgmuligheter enn tidligere. Du er ikke lenger avhengig av å få Aftenposten på døra om morgenen for å finne ut hva som har skjedd i verden.

Denne infografikken fra Intel viser mengden informasjon i løpet av ett internetminutt.
Denne infografikken fra Intel viser mengden informasjon i løpet av ett internetminutt.

3. Avisene har vanskeligere for å levere unikt innhold

Hvis en avis på starten av 90-tallet la mye journalistisk kraft ned i en enkeltsak, var den trygg på at aviskonkurrentene ville ligge minst ett døgn bakpå – til neste morgen og neste avisutgivelse. Med internett går sitering av andres nyheter mye raskere. Dette fører til at det blir vanskeligere for avisene å levere unikt innhold og profitere på ressurser lagt ned i journalistisk oppsøkende eller gravende arbeid – når konkurrentene enkelt siterer innholdet og publiserer en lignende sak i løpet av få minutter.

Når DN.no skriver om at Tesla har trøbbel med den norske vinteren, tar det ikke lang tid før konkurrentene har publisert nær identiske saker.
Når DN.no skriver om at Tesla har trøbbel med den norske vinteren, tar det ikke lang tid før konkurrentene har publisert nær identiske saker.

4. Mediene er ikke lenger eneste portvokter for informasjon

Rollen som portvokter for informasjon har alltid vært sentral for mediene. Med det menes at det er redaksjonen som bestemmer hvilken informasjon som skal videreformidles til leseren. Nå som internett har ført til at en langt rikere mengde informasjon er tilgjengelig, har det også dukket opp flere andre funksjoner og aktører som siler vekk det som regnes som uviktig informasjon for brukeren.

De nye portvokterne kan for det første være crowd-baserte, der en større mengde mennesker samlet sett definerer hvilken informasjon som er verdt å få med seg. Et godt eksempel er nettsiden Reddit.com, som kaller seg selv the frontpage of internet. Brukerne rangerer innhold etter hvordan de opplever kvaliteten på informasjonen.

De digitale nettverkene vi er medlem av fungerer også som portvoktere til informasjon. I sosiale medier videresendes informasjon når brukerne mener den er så relevant for resten av nettverket at de vil dele den.

Eksempler på nye portvoktere: Facebooks Paper, tjenesten News360 og Flipboard.
Eksempler på nye portvoktere: Facebooks Paper, tjenesten News360 og Flipboard.

Den tredje nye portvokteren i det nye informasjonssamfunnet er roboter. Gjennom å analysere brukerens klikkmønster, kan nettsteder eksponere brukeren for innhold som han har vist seg å være interessert i tidligere. Selskapene Cxense og Enreach er eksempler på selskaper som tilbyr teknologi som legger til rette for dette, og som bygger på samme type logikk som Amazon har hatt suksess med.

Det fine med disruptive innovasjoner, er at de skaper så store endringer i markedet at det samtidig åpner seg nye muligheter for å oppfylle behov det er mulig å tjene penger på. Utfordringen for mediebransjen er å kanskje først og fremst å erkjenne at måten de hittil har skapt verdi på er utdatert, og at de derfor må bli flinkere til å skape nye innovasjoner som kan utnytte de nye mulighetene.

(Bloggposten er et redigert utdrag fra masteroppgaven i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon fra BI, som jeg skrev sammen med eminente Ellen Wennewold Aas).

Derfor må man elske Evernote

evernote2Tviholder du fortsatt på notatblokka di? Da er det på tide å rive seg løs fra nostalgiske minner, og omfavne Evernote istedet.

Evernote er i sin enkleste form et program for å skrive og systematisere notater. Men funksjonaliteten som ligger i programmet er så omfattende at det kan brukes til fryktelig mange andre ting enn bare å skrive ned ting du må huske.

Etter å ha brukt programmet i bortimot fem år, presenterer jeg her mine topp tre argumenter for å bli Evernote-fantast:

1. Du kan gi Word fyken for godt

Her er alle word-dokumentene jeg har lagret på jobb-pc'n min. Ved å se på dokumentnavnet, er det bare to av dem jeg skjønner hva handler om.
Her er alle word-dokumentene jeg har lagret på jobb-pc’n min. Ved å se på dokumentnavnet, er det bare tre av dem jeg klarer å huske hva handler om.

Rekk opp hånda den som på ett eller annet tidspunkt i livet har lett i blinde etter et word-dokument på pc’n som du vet at du har skrevet – du husker bare ikke hvor du la det eller hva du kalte det. Hvor mye tid har du brukt på den letingen, tror du?

Etter at jeg begynte å bruke Evernote, har jeg sakte men sikkert faset ut Word som innskrivingsverktøy. Den aller viktigste grunnen er at det er så fryktelig mye lettere å finne igjen dokumentene senere når all teksten i dem er søkbar, og ikke bare dokumentnavnet som i Word. I stedet for å åpne ett og ett dokument for å se om det var det dokumentet du var ute etter, kan du på tidels sekunder få oversikt over alle Evernote-notatene dine som inneholder søkefrasen du har brukt for å finne frem til dokumentet.

I tillegg gjør Evernote det mye enklere å distribuere dokumenter du har skrevet til andre. I stedet for å legge dokumentet som et vedlegg til eposten, kan du sende en lenke til nettsiden der notatet ditt ligger. Det gjør at du også har mulighet til å endre på dokumentet ditt uten å måtte sende ut en ny versjon på mail.

2.  Det kaotiske bokmerke-systemet ditt er historie

Et klikk på den grønne knappen, og jeg har lagret nettsiden med informasjonen jeg kommer til å få bruk for om noen måneder.
Et klikk på den grønne knappen, og jeg har lagret nettsiden med informasjonen jeg kommer til å få bruk for om noen måneder.

Titt og ofte kommer du sikkert over nettsider som har viktig informasjon du kanskje vil få bruk for senere. Du lager et bokmerke, og surfer videre.

Når du et halvt år senere faktisk trenger informasjonen fra denne nettsiden, starter jakten. Hva kalte du bokmerket? Klarer du å huske hvilken nettside informasjonen lå på? Og hvis du i tillegg har separate bokmerker på jobb-pc’n og hjemme-pc’n – hvilken av pc’ene var det du lagret det på?

For oss med begrenset langtidshukommelse, er det en umulig oppgave å klare å finne tilbake til den informasjonen. Det er derfor vi har Evernote, og det er derfor vi i tillegg har utvidelsen Evernote WebClipper i nettleseren.

Når du kommer over en nettside med informasjon som du kanskje trenger, trenger du bare to klikk før informasjonen er lagret. Og all teksten på nettsiden er dermed søkbar i alle varianter, slik at du lett finner tilbake til den når du faktisk trenger den.

3. Du kan lage en kokebok som virker

En analog kokebok har en rekke begrensninger som gjør det vanskelig å få samlet alle oppskriftene du egentlig vil ha:

  • Kommer du over en oppskrift på nettet som du vil ta vare på, må du printe den ut og lime den inn. Har du heller ikke kokeboka i nærheten der og da, må du huske å gjøre det senere. Tungvint, og det skjer ikke. Bruker du Evernote WebClipper, kan du schwoppe oppskriften rett over i kokeboka di med to klikk.
  • Er du på besøk hos noen som gir deg oppskrift på en ny yndlingskake, må du gjerne skrive den av, og deretter lime den inn i kokeboka når du kommer hjem. Tungvint. Med Evernote kan du bare ta bilde av oppskriften med mobilen, en operasjon som tar maks 10 sekunder. (Ok, du kan sikkert også ta bilde om du skal ha den til den analoge kokeboken din, men det fordrer at du printer ut bildet og deretter limer det inn. Fortsatt tungvint.)
  • Ser du en oppskrift i et magasin, kan du rive den ut og lime den inn i kokeboka di (forutsatt at den er i nærheten). Da ødelegger du riktig nok magasinet. Kanskje skriver du den av i stedet. Tungvint, og du får ikke med bildet av retten som så så fristende ut. Med Evernote kan du ta bilde av oppskriften, og ha den lagret på 10 sekunder.
tomatesuppe
Alle supper samlet på ett sted.

I tillegg kan du tagge alle oppskriftene dine så du lett finner tilbake til dem senere. Når du har lyst på suppe til middag, men vet ikke helt hvilken, kan du bare søke etter suppe og få opp alle oppskriftene på ett sted.

Det geniale er at også oppskriftene du har tatt bilde av blir med i søket. Hvis du har premiumvarianten av Evernote (som koster noen tiere i måneden), blir nemlig all tekst i bilder søkbar.

Nybegynner og fristet til å prøve? Her finner du Evernote – og her er en finfin nybegynnerguide du kan starte med.

Hører gjerne fra dere som bruker Evernote jevnlig – hva er din yndlingsbruk? Fyll på med gode eksempler i kommentarfeltet.

Tvang med sløyfe på

For et års tid siden fant familiens finansminister (=meg) ut at det var i overkant råflott å betale nesten 500 kroner i måneden for kabel-tv. Fjernsynsbehovet i familien blir oppfylt av Netflix, TV2 Sumo og NRK, og med en Chromecast plugget inn i tv’n kunne vi dermed slippe unna med halve prisen om vi droppet kabel-tv-abonnementet.

Da jeg skulle si opp tv-abonnementet hos Get, fikk jeg imidlertid beskjed om at de da heller ikke ville ha meg som bredbåndskunde. For å få bredbånd, måtte jeg ha kabel-tv, jeg kunne ikke velge bare det ene. Det absurde ble understreket av at vi jo brukte langt mer penger som bredbåndkunde hos Get enn som tv-kunde. Bredbåndsabonnementet kostet nærmere 600 kroner i måneden, mens Get-boksen kostet 99. Betalingen for selve kabel-tv-abonnementet (drøyt 350 kroner) gikk til det lokale kabel-tv-selskapet.

I utgangspunktet var jeg også litt muggent innstilt til kabel-tv-selskapenes manglende valgfrihet på kanaler (vi betalte for 40 kanaler og trengte bare to), så det var ingen vanskelig beslutning å si “Morna, Get”. Bredbåndsalternativet vi endte opp med fra NextGenTel var riktig nok dårligere (og billigere), men det er til å leve med når det ikke finnes andre alternativer.

gift-553121_1280

For et par uker siden kom så Canal Digital og Telenor ridende inn på Nesodden, på hver sin hvite hest. De har planer om å bygge fibernett her, og går nå fra dør til dør for å kapre kunder. Det glapp et “hurra” ut av meg før jeg skjønte at heller ikke Canal Digital vil la meg bare kjøpe bredbånd. Skal jeg få fibernett, får jeg værsågod også betale nærmere 300 kroner i måneden for tv. De åpner imidlertid for at man etter et år skal kunne si opp tv-abonnementet – men jeg synes likevel det er så prinsipielt stusselig å måtte betale for en tilleggsvare jeg ikke vil ha at vi takket nei. Selv om vi altså er villige til å betale 600 kroner i måneden for å få bredbånd fra dem, vil de ikke ha oss som kunde.

Men ved nærmere ettertanke ble jeg litt selvransakende: Er det ikke strengt tatt også en pakkeløsning vi i mediebransjen trer ned over hodet på våre kunder? I avisen jeg selv jobber i, Dagens Næringsliv, har vi en stoffmiks som i tillegg til standard finansavissaker tilbyr saker om blant annet trening, studentliv, mat og vin. Er du ikke interessert i noe av dette? Too bad, du får det likevel, det er en del av pakka.

Begrunnelsen har så langt vært ganske enkel: Når man tilbyr et fysisk produkt som skal masseproduseres og -distribueres til titusenvis av abonnenter, så må man nødvendigvis velge ut en stoffmiks der ikke alt vil passe like godt for alle. Men digitaliseringen av journalistikken åpner for helt nye måter å bryte opp de gamle pakkeløsningene på. Dette kan skje enten helautomatisk via personaliseringsteknologi, eller semiautomatisk ved at redaksjonell utvelgelse puttes inn som en del av miksen.

Det har allerede kommet mange slike nyhetstjenester, og det kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse at det ikke nødvendigvis er medieselskapene som sitter i førersetet for teknologiutviklingen. Spørsmålet er: Blir det avisene eller kabel-tv-selskapene som først åpner for å fjerne sløyfa av tvangspakkene og la heller la brukeren plukke fritt fra hylla?

Oppdatering: Ser ut til at det blir 1-0 til kabel-tv-selskapene over mediebransjen her. Etter at jeg skrev innlegget, har Canal Digital opplyst at de i løpet av 2016 håper å kunne bryte opp bindingen mellom bredbånd og kabel-tv. Og deretter kom Get på døra her en onsdagskveld, og fristet med kun tre måneders bindingstid på tv dersom vi tegnet bredbåndsabonnement. Vi slo til!

Aviser som gjør en dårlig jobb, får sparken

Hvis du skulle ansette en avis som du ansetter en person til å gjøre en jobb for deg – hvordan ville arbeidsbeskrivelsen sett ut?

Litt avhengig av hva slags avis du foretrekker, ville kanskje noen av de offisielle oppgavene være:

  • Sikre at jeg er oppdatert på hva som har skjedd siden sist
  • Sørge for at jeg vet hva alle andre i mitt nettverk også vet
  • Gi meg oversikt over hvilke gode tilbud kommersielle aktører har å by på
  • Underholde meg når jeg har noen minutter ledig tid
  • Gjøre det enklere å få fyr på vedkubbene i peisen
  • Gjøre meg oppmerksom på nye og spennende stillinger jeg kan søke på
  • Gi meg meninger som samsvarer med mine egne og/eller utfordre meg med meninger som bryter med mine egne
  • Støtte opp under mine daglige vaner og rutiner (for eksempel avis+frokost=sant)
Er du avhengig av papiravisen som en del av ditt daglige morgenrituale, er du antagelig en trofast abonnent. (Foto: Pixabay/PublicDomainPictures)
Er du avhengig av papiravisen som en del av ditt daglige morgenrituale, er du antagelig en trofast abonnent. (Foto: Pixabay/PublicDomainPictures)

I tillegg ville personen/avisen kanskje også ha noen uoffisielle oppgaver, som du ikke skriver i stillingsbeskrivelsen men som du bevisst eller ubevisst legger vekt på i ansettelsesprosessen. Det kan for eksempel være behovet for en identitetsmarkør – at du gjerne vil vise de andre du pendler sammen med at du er en person som leser Klassekampen, ikke Finansavisen.

Problemet for avisbransjen dukker opp når det kommer nye aktører på banen. Enkeltvis klarer de ikke å oppfylle den fullstendige arbeidsbeskrivelsen, men hver for seg kan de oppfylle de forskjellige behovene like godt som det avisen din gjør.

Dermed finner du ut at du like gjerne kan gi avisen sparken og heller shoppe rundt for å få dekket enkeltbehovene – billigere, og i mange tilfeller bedre:

  • For å sikre at du er oppdatert på hva som har skjedd siden sist kan du lese nyheter gratis på nettet. Du kan også sette opp nyhetsvarslinger og bestille nyhetsbrev for å få oppdateringene raskere enn du ville fått om du skulle vente på neste utgave av avisen.
  • Du kan bruke sosiale digitale nettverk som Twitter, Facebook og LinkedIn til å få oversikt over hva andre er opptatt av, hva de retweeter, deler og liker.
  • Du kan abonnere på reklame/nyhetsbrev fra bedrifter som har produkter du liker
  • Du kan finne ubegrensede mengder gratis underholdning for å slå ihjel tid i sosiale medier, på YouTube eller klikkmaskiner som BuzzFeed, BoredPanda og Upworthy
  • Du får kjøpt opptenningsbriketter til peisen som gir mindre aske enn avispapiret gjør
  • Du kan bestille varslinger fra Finn eller LinkedIn når bedrifter du kunne tenke deg å jobbe i utlyser nye stillinger
  • Du kan finne både støtte og motstand for egne meninger gjennom blogger, sosiale medier og gratis nettaviser. Du får bredere tilgang enn du ville fått gjennom avisen din, både geografisk og sosialt.

Her ligger noe av problemet til mediebransjen akkurat nå. Jobbeskrivelsen pulveriseres, og mange av kjerneoppgavene man tidligere har vært villig til å betale for kan utføres bedre og billigere av andre aktører. Skal man være villig til fortsatt å betale pakkeprisen, må det enten være umulig å få oppfylt behovene på andre måter, eller så må pakkeløsningen totalt sett være så enkelt tilgjengelig at man er villig til å betale for å spare tiden det tar å få oppfylt behovene enkeltvis.

5 ting teknologien tok livet av – og som vi ikke savner

Vi kan gjerne diskutere til ølkrana blir tom om papiravisene vil dø, om alle bokhyller vil havne på loppemarked og om LP er en forkortelse som vil overleve. Samtidig er en hel del andre hverdagslige gjenstander i ferd med å dø langsomt ut – uten at noen vil savne dem. Her er mine topp fem favoritter over fysiske gjenstander som ikke dugde sammenlignet med de nye digitale alternativene:

1. Handlelista

Handleliste anno 1900. Husk gaffelbiter.
Handleliste anno 1900. Husk gaffelbiter.

Den var liten, lett å miste, ble stadig glemt hjemme når det var som viktigst at den ble med på butikken, og var selvsagt aldri i nærheten på badet de fem minuttene du faktisk husket på at det var viktig å handle dopapir. Med handlelista på mobilen (for eksempel OurGroceries) er den alltid i nærheten, den glemmes aldri, jeg kan enkelt stryke ut det jeg har handlet underveis, og i tillegg er varene på lista sortert etter kategorier som samsvarer med løypa gjennom butikken, så jeg slipper å gå tilbake til start når jeg finner ut at det siste på lista befinner seg rett ved inngangen til butikken. Og vi går aldri lenger tom for dopapir.

Ulempen: Det blir slutt på moroa med å finne andre menneskers lister i handlekurven på butikken.

2. Notatblokka

Denne permen ble lukket i 1997 og aldri åpnet igjen.
Denne permen ble lukket i 1997 og aldri åpnet igjen.

I løpet av mine femten første år i arbeidslivet og som student var det fast prosedyre å alltid ha med en notatblokk på møter eller i forelesninger, slik at alt viktig som ble sagt kunne skrives ned og deretter glemmes. Resultatet? Store mengder notatbøker og permer som aldri ble åpnet igjen etter at notatene først ble skrevet ned – enten fordi det var umulig å finne frem til det man i ettertid lurte på eller fordi håndskriften var for stygg til å tydes. Gjerne en kombinasjon av disse to.
Løsningen kom den dagen jeg sluttet å skrible og begynte å taste inn i Evernote. Notater fra møter er nå lett gjenfinnbare med søkefunksjonen og bruk av tagger, og de kaudervelske forelesningsnotatene kan enkelt redigeres til meningsfull tekst i etterkant av forelesningen. I tillegg er det ikke noe problem at notatblokka ligger igjen på kontoret når jeg skal jobbe hjemmefra om kvelden – ettersom både webversjonen og appene er fullt synkronisert med hverandre og dermed alltid tilgjengelig.

Ulempen: Det er lett å bli mistenkt for å surfe på Facebook i jobbmøter når jeg faktisk sitter og knotter ned notater i appen til Evernote.

3. Telefonkatalogen

Fra tastafonens tid.
Fra tastafonens tid.

Spør du meg hva som er nummeret til fasttelefonen min, klarer jeg bare å huske de to første tallene, og knapt nok det. Telefonnumrene til alle naboene der jeg vokste opp, derimot, sitter spikret 20 år senere. Mobiltelefoner og online telefonkataloger deler æren for dét – og det er vel neppe noe tap at tiden det tar å få tak i et telefonnummer har gått fra minutter til sekunder.

Ulempen: Det er sabla flaut å måtte slå opp på mobilen når noen spør deg om hva som er telefonnummeret ditt.

4. Filofaxen

Jo tykkere, jo bedre.
Jo tykkere, jo bedre. Foto: flickr.com/mpenke

På videregående var det om å gjøre at den var så feit som mulig, senere ble det viktigere at den var liten nok til å kunne passe i enhver veske. Den var riktig nok lett å holde oversikten over gjøremålene med, men tror du den sa et pip når det var en time igjen til tannlegetimen du hadde glemt? Neida, da lå den der i veska og holdt på hemmeligheten sin som en sveitsisk banksjef. Den elektroniske varianten er altså ikke bare mer funksjonell, den hjelper deg med å unngå hull i tennene.

Ulempen: I miljøer der det er tegn på høy status å ha det travelt, kan man ikke like lett briefe med en full elektronisk kalender som man kan med en tettskreven filofax.

5. Postkortet

Tær? Check. Drink? Check. Basseng? Check.
Tær? Check. Drink? Check. Basseng? Check.

“Vi har det helt topp! Sola stråler, vannet er varmt og godt, og ølen billig. Vi kommer aldri hjem!” Når du har skrevet disse setningene på ti postkort, og brukt en halv dag av dyrebar ferietid for å finne frimerker og penn, skjønner du hvorfor det tok så kort tid før MMS’n utkonkurrerte postkortet. Ikke bare kunne du sende bilde av det blå badevannet og den duggfriske ølen du satt med i hånden, det var til og med sannsynlighet for at beskjeden kom frem til mottakeren før du landet på Gardermoen igjen. Senere gjorde Facebook det mulig å spre budskapet om badevann og øl til enda flere på én gang, som skapte sterk inflasjon i bilder av tær, sand og hav. Noen vil hevde dette ikke nødvendigvis var et fremskritt.

Ulempen: Det kunne være mye god humor i stygge postkort.

Det var min toppliste – hvordan ser din ut? Fyll gjerne på med nostalgiske eksempler i kommentarfeltet!

Gi blaffen i kvaliteten

Det kan virke pussig å påstå at aviser og ukeblader er gode nok som de er, for det er ingen vanskelig oppgave å gå gjennom en hvilken som helst avis-, eller magasinutgave og lage en feit og fin liste over hva som kunne vært gjort bedre. Man kunne alltid valgt noen bedre kilder, et bedre bilde, pusset på språket, fjernet trykkfeil eller forbedret miksen.

Jeg hører også stadig journalister som påstår at dersom man bare legger inn mer ressurser (=penger) i redaksjonene for å lage et bedre redaksjonelt produkt, vil leserne som forsvinner vende tilbake og den fallende opplagstrenden vil snu. Dette er vrøvl.

Mediekrisen er ikke her fordi produktet som lages ikke er godt nok. Mediekrisen er her fordi aviser og magasiner har ignorert nye konkurrenter som har tilbudt et produkt som i kvalitet og pris er langt under det de selv kan levere. Når konkurrentene som tidligere ble avfeid som useriøse etter hvert har oppnådd en kvalitet som gjør at de kan konkurrere med hva avisene leverer, er det for sent å møte konkurransen.

Jeg skal ikke late som om dette er tanker jeg har pønsket ut selv. Innovasjonsguruen Clayton M. Christensen har sammen med Michael E. Raynor skrevet en hel del om dette, blant annet i boken The innovator’s solution. Her beskriver de modellen som forklarer hvorfor nye aktører på markedet med disruptive innovasjoner alltid vil vinne mot de etablerte aktørene.

La oss ta et eksempel med rosabloggere. Vanlige jenter som blant annet skriver om sine kles- og sminkevalg, med høyst varierende kvalitet på både tekst og bilder. Lesernes behov er å få inspirasjon til hvordan de selv kan se best mulig ut – et behov som de før rosabloggernes tid først og fremst fikk dekket gjennom magasiner og ukeblader.

Da rosabloggerne først dukket opp, er min påstand at svært få av de som jobbet med mote og skjønnhet i magasinene mente de var en konkurrent det var verdt å bry seg om. Kvaliteten på tekst, bilder og nettdesign var så dårlig at de ikke kunne erstatte ukebladenes profesjonalitet. Og det kunne de heller ikke. Da. Men etter hvert som ny teknologi gjorde det mulig for rosabloggerne å lage lekre nettsider og fine bilder, ble kvaliteten hos en del av dem så god at leserne så at behovet de tidligere måtte betale for å få oppfylt kunne dekkes gratis.

Denne utviklingen, som er beskrevet av Christensen/Raynor, kan uttrykkes i et diagram som viser hvordan nye innovasjoner (rosabloggerne) først starter med for lav kvalitet til at de blir tatt på alvor. Men litt etter litt blir kvaliteten så god at den til slutt når opp til lesernes standard. Den etablerte aktøren (magasinene) holder på med sin vedvarende produktforbedring, og betrakter ikke den nye innovasjonen som en reell konkurrent før kvaliteten er blitt så god at den nye aktøren har fått et godt fotfeste i markedet:

innovasjonskurven

Samtidig dukker det også opp andre gratistjenester som dekker samme behov for leserne. Instagram og Pinterest er to gode eksempler på nettsider der unge jenter med pyntetrang kan hente inspirasjon i bøtter og spann – uten å betale en krone til magasinbransjen.

Og hva gjør så dette med magasinenes opplag? Fasiten kjenner vi. I perioden 2004 til 2014 gikk for eksempel Det Nyes opplag ned fra drøye 70.000 til under 30.000. KK har hatt en halvering av opplaget i samme periode. Magasinet som går mot strømmen er Elle, med et stabilt opplag i samme periode. (Kilder: Medienorge og MBL)

Situasjonen er ikke unik for magasiner/rosablogger. Det er derfor viktig for mediebedriftene å begynne å rette blikket nedover på kvalitetsskalaen i stedet for å hige etter å lage høyere kvalitet på eksisterende produkter. Hvilke useriøse konkurrenter kan komme til å bli seriøse i fremtiden? Dersom man legger inn all fokus på å forbedre sine eksisterende produkter, havner de virkelig farlige konkurrentene i blindsonen – noe som kan bli fatalt.