Tvang med sløyfe på

For et års tid siden fant familiens finansminister (=meg) ut at det var i overkant råflott å betale nesten 500 kroner i måneden for kabel-tv. Fjernsynsbehovet i familien blir oppfylt av Netflix, TV2 Sumo og NRK, og med en Chromecast plugget inn i tv’n kunne vi dermed slippe unna med halve prisen om vi droppet kabel-tv-abonnementet.

Da jeg skulle si opp tv-abonnementet hos Get, fikk jeg imidlertid beskjed om at de da heller ikke ville ha meg som bredbåndskunde. For å få bredbånd, måtte jeg ha kabel-tv, jeg kunne ikke velge bare det ene. Det absurde ble understreket av at vi jo brukte langt mer penger som bredbåndkunde hos Get enn som tv-kunde. Bredbåndsabonnementet kostet nærmere 600 kroner i måneden, mens Get-boksen kostet 99. Betalingen for selve kabel-tv-abonnementet (drøyt 350 kroner) gikk til det lokale kabel-tv-selskapet.

I utgangspunktet var jeg også litt muggent innstilt til kabel-tv-selskapenes manglende valgfrihet på kanaler (vi betalte for 40 kanaler og trengte bare to), så det var ingen vanskelig beslutning å si “Morna, Get”. Bredbåndsalternativet vi endte opp med fra NextGenTel var riktig nok dårligere (og billigere), men det er til å leve med når det ikke finnes andre alternativer.

gift-553121_1280

For et par uker siden kom så Canal Digital og Telenor ridende inn på Nesodden, på hver sin hvite hest. De har planer om å bygge fibernett her, og går nå fra dør til dør for å kapre kunder. Det glapp et “hurra” ut av meg før jeg skjønte at heller ikke Canal Digital vil la meg bare kjøpe bredbånd. Skal jeg få fibernett, får jeg værsågod også betale nærmere 300 kroner i måneden for tv. De åpner imidlertid for at man etter et år skal kunne si opp tv-abonnementet – men jeg synes likevel det er så prinsipielt stusselig å måtte betale for en tilleggsvare jeg ikke vil ha at vi takket nei. Selv om vi altså er villige til å betale 600 kroner i måneden for å få bredbånd fra dem, vil de ikke ha oss som kunde.

Men ved nærmere ettertanke ble jeg litt selvransakende: Er det ikke strengt tatt også en pakkeløsning vi i mediebransjen trer ned over hodet på våre kunder? I avisen jeg selv jobber i, Dagens Næringsliv, har vi en stoffmiks som i tillegg til standard finansavissaker tilbyr saker om blant annet trening, studentliv, mat og vin. Er du ikke interessert i noe av dette? Too bad, du får det likevel, det er en del av pakka.

Begrunnelsen har så langt vært ganske enkel: Når man tilbyr et fysisk produkt som skal masseproduseres og -distribueres til titusenvis av abonnenter, så må man nødvendigvis velge ut en stoffmiks der ikke alt vil passe like godt for alle. Men digitaliseringen av journalistikken åpner for helt nye måter å bryte opp de gamle pakkeløsningene på. Dette kan skje enten helautomatisk via personaliseringsteknologi, eller semiautomatisk ved at redaksjonell utvelgelse puttes inn som en del av miksen.

Det har allerede kommet mange slike nyhetstjenester, og det kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse at det ikke nødvendigvis er medieselskapene som sitter i førersetet for teknologiutviklingen. Spørsmålet er: Blir det avisene eller kabel-tv-selskapene som først åpner for å fjerne sløyfa av tvangspakkene og la heller la brukeren plukke fritt fra hylla?

Oppdatering: Ser ut til at det blir 1-0 til kabel-tv-selskapene over mediebransjen her. Etter at jeg skrev innlegget, har Canal Digital opplyst at de i løpet av 2016 håper å kunne bryte opp bindingen mellom bredbånd og kabel-tv. Og deretter kom Get på døra her en onsdagskveld, og fristet med kun tre måneders bindingstid på tv dersom vi tegnet bredbåndsabonnement. Vi slo til!

5 ting teknologien tok livet av – og som vi ikke savner

Vi kan gjerne diskutere til ølkrana blir tom om papiravisene vil dø, om alle bokhyller vil havne på loppemarked og om LP er en forkortelse som vil overleve. Samtidig er en hel del andre hverdagslige gjenstander i ferd med å dø langsomt ut – uten at noen vil savne dem. Her er mine topp fem favoritter over fysiske gjenstander som ikke dugde sammenlignet med de nye digitale alternativene:

1. Handlelista

Handleliste anno 1900. Husk gaffelbiter.
Handleliste anno 1900. Husk gaffelbiter.

Den var liten, lett å miste, ble stadig glemt hjemme når det var som viktigst at den ble med på butikken, og var selvsagt aldri i nærheten på badet de fem minuttene du faktisk husket på at det var viktig å handle dopapir. Med handlelista på mobilen (for eksempel OurGroceries) er den alltid i nærheten, den glemmes aldri, jeg kan enkelt stryke ut det jeg har handlet underveis, og i tillegg er varene på lista sortert etter kategorier som samsvarer med løypa gjennom butikken, så jeg slipper å gå tilbake til start når jeg finner ut at det siste på lista befinner seg rett ved inngangen til butikken. Og vi går aldri lenger tom for dopapir.

Ulempen: Det blir slutt på moroa med å finne andre menneskers lister i handlekurven på butikken.

2. Notatblokka

Denne permen ble lukket i 1997 og aldri åpnet igjen.
Denne permen ble lukket i 1997 og aldri åpnet igjen.

I løpet av mine femten første år i arbeidslivet og som student var det fast prosedyre å alltid ha med en notatblokk på møter eller i forelesninger, slik at alt viktig som ble sagt kunne skrives ned og deretter glemmes. Resultatet? Store mengder notatbøker og permer som aldri ble åpnet igjen etter at notatene først ble skrevet ned – enten fordi det var umulig å finne frem til det man i ettertid lurte på eller fordi håndskriften var for stygg til å tydes. Gjerne en kombinasjon av disse to.
Løsningen kom den dagen jeg sluttet å skrible og begynte å taste inn i Evernote. Notater fra møter er nå lett gjenfinnbare med søkefunksjonen og bruk av tagger, og de kaudervelske forelesningsnotatene kan enkelt redigeres til meningsfull tekst i etterkant av forelesningen. I tillegg er det ikke noe problem at notatblokka ligger igjen på kontoret når jeg skal jobbe hjemmefra om kvelden – ettersom både webversjonen og appene er fullt synkronisert med hverandre og dermed alltid tilgjengelig.

Ulempen: Det er lett å bli mistenkt for å surfe på Facebook i jobbmøter når jeg faktisk sitter og knotter ned notater i appen til Evernote.

3. Telefonkatalogen

Fra tastafonens tid.
Fra tastafonens tid.

Spør du meg hva som er nummeret til fasttelefonen min, klarer jeg bare å huske de to første tallene, og knapt nok det. Telefonnumrene til alle naboene der jeg vokste opp, derimot, sitter spikret 20 år senere. Mobiltelefoner og online telefonkataloger deler æren for dét – og det er vel neppe noe tap at tiden det tar å få tak i et telefonnummer har gått fra minutter til sekunder.

Ulempen: Det er sabla flaut å måtte slå opp på mobilen når noen spør deg om hva som er telefonnummeret ditt.

4. Filofaxen

Jo tykkere, jo bedre.
Jo tykkere, jo bedre. Foto: flickr.com/mpenke

På videregående var det om å gjøre at den var så feit som mulig, senere ble det viktigere at den var liten nok til å kunne passe i enhver veske. Den var riktig nok lett å holde oversikten over gjøremålene med, men tror du den sa et pip når det var en time igjen til tannlegetimen du hadde glemt? Neida, da lå den der i veska og holdt på hemmeligheten sin som en sveitsisk banksjef. Den elektroniske varianten er altså ikke bare mer funksjonell, den hjelper deg med å unngå hull i tennene.

Ulempen: I miljøer der det er tegn på høy status å ha det travelt, kan man ikke like lett briefe med en full elektronisk kalender som man kan med en tettskreven filofax.

5. Postkortet

Tær? Check. Drink? Check. Basseng? Check.
Tær? Check. Drink? Check. Basseng? Check.

“Vi har det helt topp! Sola stråler, vannet er varmt og godt, og ølen billig. Vi kommer aldri hjem!” Når du har skrevet disse setningene på ti postkort, og brukt en halv dag av dyrebar ferietid for å finne frimerker og penn, skjønner du hvorfor det tok så kort tid før MMS’n utkonkurrerte postkortet. Ikke bare kunne du sende bilde av det blå badevannet og den duggfriske ølen du satt med i hånden, det var til og med sannsynlighet for at beskjeden kom frem til mottakeren før du landet på Gardermoen igjen. Senere gjorde Facebook det mulig å spre budskapet om badevann og øl til enda flere på én gang, som skapte sterk inflasjon i bilder av tær, sand og hav. Noen vil hevde dette ikke nødvendigvis var et fremskritt.

Ulempen: Det kunne være mye god humor i stygge postkort.

Det var min toppliste – hvordan ser din ut? Fyll gjerne på med nostalgiske eksempler i kommentarfeltet!

Gi blaffen i kvaliteten

Det kan virke pussig å påstå at aviser og ukeblader er gode nok som de er, for det er ingen vanskelig oppgave å gå gjennom en hvilken som helst avis-, eller magasinutgave og lage en feit og fin liste over hva som kunne vært gjort bedre. Man kunne alltid valgt noen bedre kilder, et bedre bilde, pusset på språket, fjernet trykkfeil eller forbedret miksen.

Jeg hører også stadig journalister som påstår at dersom man bare legger inn mer ressurser (=penger) i redaksjonene for å lage et bedre redaksjonelt produkt, vil leserne som forsvinner vende tilbake og den fallende opplagstrenden vil snu. Dette er vrøvl.

Mediekrisen er ikke her fordi produktet som lages ikke er godt nok. Mediekrisen er her fordi aviser og magasiner har ignorert nye konkurrenter som har tilbudt et produkt som i kvalitet og pris er langt under det de selv kan levere. Når konkurrentene som tidligere ble avfeid som useriøse etter hvert har oppnådd en kvalitet som gjør at de kan konkurrere med hva avisene leverer, er det for sent å møte konkurransen.

Jeg skal ikke late som om dette er tanker jeg har pønsket ut selv. Innovasjonsguruen Clayton M. Christensen har sammen med Michael E. Raynor skrevet en hel del om dette, blant annet i boken The innovator’s solution. Her beskriver de modellen som forklarer hvorfor nye aktører på markedet med disruptive innovasjoner alltid vil vinne mot de etablerte aktørene.

La oss ta et eksempel med rosabloggere. Vanlige jenter som blant annet skriver om sine kles- og sminkevalg, med høyst varierende kvalitet på både tekst og bilder. Lesernes behov er å få inspirasjon til hvordan de selv kan se best mulig ut – et behov som de før rosabloggernes tid først og fremst fikk dekket gjennom magasiner og ukeblader.

Da rosabloggerne først dukket opp, er min påstand at svært få av de som jobbet med mote og skjønnhet i magasinene mente de var en konkurrent det var verdt å bry seg om. Kvaliteten på tekst, bilder og nettdesign var så dårlig at de ikke kunne erstatte ukebladenes profesjonalitet. Og det kunne de heller ikke. Da. Men etter hvert som ny teknologi gjorde det mulig for rosabloggerne å lage lekre nettsider og fine bilder, ble kvaliteten hos en del av dem så god at leserne så at behovet de tidligere måtte betale for å få oppfylt kunne dekkes gratis.

Denne utviklingen, som er beskrevet av Christensen/Raynor, kan uttrykkes i et diagram som viser hvordan nye innovasjoner (rosabloggerne) først starter med for lav kvalitet til at de blir tatt på alvor. Men litt etter litt blir kvaliteten så god at den til slutt når opp til lesernes standard. Den etablerte aktøren (magasinene) holder på med sin vedvarende produktforbedring, og betrakter ikke den nye innovasjonen som en reell konkurrent før kvaliteten er blitt så god at den nye aktøren har fått et godt fotfeste i markedet:

innovasjonskurven

Samtidig dukker det også opp andre gratistjenester som dekker samme behov for leserne. Instagram og Pinterest er to gode eksempler på nettsider der unge jenter med pyntetrang kan hente inspirasjon i bøtter og spann – uten å betale en krone til magasinbransjen.

Og hva gjør så dette med magasinenes opplag? Fasiten kjenner vi. I perioden 2004 til 2014 gikk for eksempel Det Nyes opplag ned fra drøye 70.000 til under 30.000. KK har hatt en halvering av opplaget i samme periode. Magasinet som går mot strømmen er Elle, med et stabilt opplag i samme periode. (Kilder: Medienorge og MBL)

Situasjonen er ikke unik for magasiner/rosablogger. Det er derfor viktig for mediebedriftene å begynne å rette blikket nedover på kvalitetsskalaen i stedet for å hige etter å lage høyere kvalitet på eksisterende produkter. Hvilke useriøse konkurrenter kan komme til å bli seriøse i fremtiden? Dersom man legger inn all fokus på å forbedre sine eksisterende produkter, havner de virkelig farlige konkurrentene i blindsonen – noe som kan bli fatalt.