Eplekjekk.no – En blogg i brakk om teknologi og innovasjon i mediebransjen.

Derfor er sponsorat av journalistikk en sabla dårlig idé

I jakten på nye bærekraftige inntekter for mediehusene, er for tiden debatten om sponsing av journalistikk en het potet. Mediebedriftenes Landsforening og Redaktørforeningen arrangerte i går et bransjemøte om temaet, der det blant annet ble noe debatt rundt forbudet mot sponsing av nyhets- og aktualitetsstoff i Vær Varsomplakaten. VGs nyhetsredaktør Gard Steiro var blant dem som tok til orde for at sponsorforbudet bør revurderes.

Forbudet har flere ivrige motstandere. Marius Karlsen publiserte for noen dager siden et blogginnlegg der han mente at sponsorat av journalistikk var en sabla god idé. Gard L. Michalsen i Medier24.com mener også det bør løsnes på regelverket, slik at det for eksempel skal være mulig for en næringslivsaktør å sponse en artikkelserie/temaseksjon, vel å merke uten å ha innflytelse på de redaksjonelle valgene som gjøres.

Vanligvis er jeg enig med d’herrer Karlsen og Michalsen om mye, men i akkurat denne debatten plasserer jeg meg godt inn på andre siden av sperrelinjen. Sponsing av nyhets- og aktualitetsjournalistikk er en uting, og vi bør beholde forbudet så lenge vi makter.

Fordi:

Presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum gjorde under gårsdagens bransjemøte en god inndeling mellom medienes integritet og troverdighet. Integriteten har å gjøre med hvordan redaksjonen internt jobber for å sikre at de kan være kritiske og uavhengige. Som for eksempel at de ikke lar føringer fra annonsører få innvirkning på hvilke journalistiske valg som tas i redaksjonen. Men den troverdigheten en avis har, har ikke nødvendigvis direkte sammenheng med integriteten i redaksjonen. Den bestemmes av leserne.

The Economists app Espresso blir sponset av Samsung. Ugreit, synes jeg.

– Troverdighet kan du ikke døtte på folk, sa Stavrum på møtet i går. Det er helt riktig. Det eneste vi kan gjøre, er å forsøke så langt vi klarer å gjøre alt riktig, være åpne om hvordan vi gjør det, og lene oss tilbake og håpe at leserne er enige i at vi er til å stole på.

For å ta noen konkrete eksempler:

The Economist har flere typer sponsoravtaler på sine digitale løsninger. En av dem er at de lar enkeltannonsører sponse en av appene sine. Vi som jobber i mediebransjen, som vet hvordan redaksjonene jobber, klarer helt fint å se at disse sponsoravtalene antagelig ikke har noe å si for redaksjonens integritet. Journalistene jobber med sitt, den kommersielle avdelingen jobber med sitt. De spiser ikke engang lunsj sammen.

Men for leserne til The Economist, som ikke kjenner til hvordan journalister flest legger veldig mye av sin faglige prestisje og etikk i å ikke la seg påvirke av kommersielle interesser, kan sponsingen være en kilde til mistenksomhet.

La oss si at det på en ganske god nyhetsdag kommer en nyhet om at Samsung leverer noe dårligere resultater enn vanlig. The Economist-redaksjonen prioriterer å ikke bruke ressurser på nyheten, så de publiserer ikke noe om dette. En leser har fått med seg nyheten på et annet nettsted, og vil til Economist for å lese mer (denne leseren er over snittet interessert, og synes derfor det er en vesentlig nyhet). Leseren møtes da først av beskjeden om at The Economist er sponset av Samsung. Deretter ser han at det ikke står noe i nyhetsoversikten om Samsungs dårlige resultater. Hva gjør det med hans oppfatning om The Economists troverdighet, tror du?

Redaksjonen kommer også i skvis dersom det på en dårlig nyhetsdag kommer en nyhet med positivt fortegn for Samsung. Selv om det var en nyhet de under normale omstendigheter ville gjort mye ut av, kan de gjøre det når leseren som kommer inn på saken bare sekunder tidligere har fått en visuell beskjed om at Economist er sponset av Samsung?

Jeg mener hovedproblemet med sponsing av journalistikken er at man synliggjør for leserne en binding mellom kommersielle interesser og journalistikk. Selv om det ikke er enn reell binding, den behøver ikke å ha noe å si for redaksjonens integritet, så er det likevel en binding som vil kunne skape mistenksomhet hos leserne. Når man tydelig viser til leserne at man får mye penger fra én enkelt næringslivsaktør, gjør man seg veldig sårbar for at leserne vil kunne begynne å tvile på om disse enkeltaktørene har overordnet innflytelse på hvordan avisen redigeres.

Mediebransjen er inne i en særs krevende konkurransesituasjon. La oss ihvertfall ikke gjøre noe som undergraver en av de fremste konkurransefordelene vi har; troverdigheten.

Adblock – mediebransjens redning

Når inntektene man har trues av ny teknologi, er det gjerne kort vei til å hytte med neven og forbanne nyskapningene. Eller så kan man gjøre det motsatte: Betrakte endringene som en mulighet til å ta nye posisjoner og se nye forretningsmuligheter.

Johnny Ryan i selskapet PageFair er blant dem som slutter opp om den siste innfallsvinkelen. Under et seminar om Adblock i Frankfurt nylig hevdet han med styrke at adblock er mediebransjens redningsbøye.

lifebuoy-19820_1920 — Eksempel på redningsbøye.

Ryan mener nemlig at annonsefinansiering av journalistikken premierer kortsiktig tenkning, og straffer langsiktig tenkning. Når det fremste målet på suksess er sidevisningen, som direkte genererer inntekter, fører det til at mediehusenes ressurser og hele organisasjonens fokus rettes inn mot dette. Verdiskapningen blir nærsynt, kortsiktige inntekter prioriteres på bekostning av langsiktige.

Når muligheten til denne kortsiktige tenkningen eroderes som følge av annonseblokkering, mener Ryan at det åpner for at mediehusene igjen kan fokusere på de langsiktige, lojalitetsskapende tiltakene. De tiltakene og den journalistikken som skaffer til veie den typen lesere mediehusene helst vil ha, de dedikerte, lojale fansene.

En annen årsak til at man kan betrakte annonseblokkering som mediebransjens redning, er at den kan komme til å fungere som en katalysator for innovasjon. Teorier rundt endringsledelse og innovasjon fremhever ofte hvordan det er viktig med “sense of urgency” i en organisasjon for å få den til å endre seg i den takten den behøver. Følelsen av at det brenner på loftet fører til resolutt, akutt handling – ikke alltid i riktig retning, men i det minste i en retning.

En av mediebransjens største trusler er jo nettopp langsomheten rundt innovasjon, at papirinntektene tross alt har holdt skuta flytende slik at det ikke oppleves som tvingende nødvendig å skifte kurs. Frykten for at annonseblokkering skal ta vekk den eneste vitale finansieringskilden for digital journalistikk kan være det som skal til for at budsjetteierne flytter mer ressurser til mer innovasjon og utvikling.

Fremad i alle retninger! Slik bør mediebransjen møte adblock-trusselen

I møtet med utfordringene rundt blokkering av annonser har det blitt testet forskjellige strategier, innenlands og utenlands. Fasiten ser ut til å være å gjøre noen kortsiktige tiltak som stopper utbredelsen av annonseblokkering, samtidig som man legger langsiktige strategier som er mer bærekraftige.

Neida, det er slett ingen god idé å gå til krig mot de som blokkerer annonser. Poenget var heller at det kan være klokt å sikte i flere retninger på én gang.

Kortsiktige strategier som har blitt forsøkt

1. Spørre pent

Aftonbladet var blant dem som delte sine erfaringer under et adblockingseminar i Frankfurt nylig. De hadde blant annet prøvd å spørre brukere med adblockere om de værsåsnill kunne whiteliste dem. Det hadde liten effekt, erfaringer som også deles av Frankfurter Allgemeine og av VG.

2. Stenge dem ute

Tabloiden Bild er blant nettstedene som ganske enkelt kjører kort prosess mot adblockerne: De får ikke lov til å se innhold på nettsiden. Under seminaret i Frankfurt hevdet digitalsjefen at de på grunn av dette grepet hadde økt varelageret for annonser, til tross for at det hadde gitt totaltrafikken en nedgang. Aftonbladet hadde på sin side ingen gode erfaringer med dette, men medga at de hadde hatt teknologiske utfordringer rundt å få det til.

3. Forbedre brukeropplevelsen

De som bruker adblock fordi de irriterer seg over invaderende reklame, vil muligens kunne overtales til å whiteliste et nettsted som legger vekt på å la annonsene få diskrete plasseringer og lite bevegelse. Aftonbladet jobber nå med en større redesign der dette er en av målsetningene.

4. Drive brukerne til app

Aftonbladet har også jobbet for å få brukerne til å bruke appen, der de (så langt) i større grad kan kontrollere annonsevisningene.

5. Vise færre annonser – få mer penger

Aftonbladet tilbyr et premiumabonnement der man får færre annonser hvis man betaler mer. De gikk imidlertid lite inn på hvor prissensitivt dette abonnementet er – dersom det skal lønne seg for Aftonbladet, bør den økte prisen på abonnementet være høyere enn det de vil miste på å vise færre annonser.
Die Welt har gjort eksperimenter med å ta mer betalt av annonsørene for å vise færre annonser per sidevisning. Det gir mer oppmerksomhet til hvert format, og i noen grad økt betalingsvilje fra annonsørene.

6. Satse på formater som ikke rammes av adblock

Content marketing er et annonseformat som så langt har blitt mildere rammet av adblockproblematikken enn de tradisjonelle bannerannonsene. Det har å gjøre med måten annonsene publiseres på, som regel tettere vevet sammen med nettstedets innholdssystem. De lærde strides om dette teknologiske fortrinnet kommer til å vare når adblocksystemene blir smartere.

De langsiktige strategiene

Som jeg har nevnt i et tidligere blogginnlegg om adblockbruk, har det blitt hevdet at denne tendensen er som en klimaendring. Endringene skjer, de er uunngåelige, de er irreversible. Det blir derfor viktig for mediehusene å bygge opp alternative inntektsstrømmer. Å basere seg på at mesteparten av inntektene i fremtiden også kommer til å komme fra bannerannonser, vil være risikabelt når denne inntektsstrømmen trues av teknologiske endringer.

Mediehusene må derfor bli flinkere til å innovere rundt annonseprodukter, både for å skape nye produkter som vanskeligere lar seg oppdage av adblock og for å skape annonseprodukter som leserne ser på som et gode, noe de ikke har lyst til å blokke vekk.

Vi må også bli flinkere til innovasjon på redaksjonelle produkter, for å bygge opp betalingsvilje fra brukere. Til sist er det tvingende nødvendig for mediehusene å bli bedre til innovasjon på forretningsmodeller – for å identifisere finansieringsmåter som gir flere ben å stå på.

Du har kanskje oppdaget det – det er adblock-festival på bloggen nå om dagen! Sjekk også ut tidligere innlegg:

De virkelige adblock-truslene

frightened-1172122_1920 — Grunn til panikk? Kanskje.

Jeg skrev tidligere om status for annonseblokkering blant norske brukere nå, og at problemet for det meste er på et håndterlig nivå for norske mediebedrifter.

Under et seminar om adblock som nylig ble holdt i Frankfurt, påpekte også Johnny Ryan fra selskapet PageFair at veksten i adblock-bruk er lineær, ikke eksponentiell. Hvis utbredelsen av adblock følger samme mønster som tidligere, er det dermed ingen umiddelbar grunn til panikk i norske mediehus.

Men, og det er et stort men: Utbredelsen av adblock kan raskt få en vekst i en helt annen liga dersom det skjer strukturelle endringer i hvordan disse verktøyene brukes. Det er her den virkelige adblock-trusselen ligger for mediebedriftene.

Trussel 1: Enklere adgang i browsere
De fleste adblockere fungerer idag slik at man må laste ned et programtillegg til nettleseren sin for å kunne ta det i bruk. For veldig mange brukere, og særlig de som ikke er digitalt innfødt, er dette for vanskelig til at de gidder å prøve. Problemet for mediene oppstår dersom funksjonaliteten kommer innbakt i nettleser-programvaren, eller enda verre: Om den kommer som standard, påslått funksjonalitet. Et realistisk scenario? Tja, Firefox kom før jul med en oppdatering som innebærer at all surfing i privatmodus skjer med adblock påslått.
Den tyske tabloiden Bild så markant utslag av denne endringen i sine annonsevisningstall.

Trussel 2: Innebygget adblock i mobiltelefonenes browser
Flere av de som bruker adblock oppgir at de gjør det for å få en side som laster raskere. Dette er særlig viktig for de som betaler for mobildata de bruker – de ønsker ikke bruke penger på å laste ned innhold de ikke vil ha. Også mobiltelefonprodusentene ser dette behovet, og vil trolig i økende grad levere telefoner der brukeren kan klare å skru på annonseblokkering uten å ha ingeniørutdannelse. Om dette er langt unna? Nei, i Asia begynner det å bli direkte vanlig med mobile browsere som har adblock som default. Og det vestlige markedet er hakk i hæl.

Trussel 3: Mobiloperatørene tilbyr adblock
Kunder som vil ha kontroll på dataforbruket sitt, innebærer også en forretningsmulighet for mobiloperatørene. Det betyr at det ikke er utelukket at Telenor vil ønske seg å selge abonnementer der de blokkerer annonsene for brukerne uten at de behøver å løfte en finger. Teknisk er det fullt mulig, og flere europeiske mobiloperatører har ifølge Financial Times planer om å tilby dette til kundene sine. Det vil imidlertid ikke skje uten bråk, ettersom selskaper som Google antagelig vil svare med å sperre sine tjenester for brukerne av slike typer abonnementer (Google tjener jo også gode penger på nettannonser, mildt sagt).

Trussel 4: Annonseblokking på bedriftsnivå
Noen bedrifter velger å skru på adblock for all trafikk de ansatte står for. Under et frokostseminar i Mediebedriftenes Landsforening i starten av februar, anslo VG at fire prosent av annonseblokkeringen foregikk på denne måten. Bedrifter kan ha forskjellige motivasjoner for å stanse slik trafikk, men viktigst er trolig å begrense datakostnader. Hvis det skjer en oppskalering av slik bedriftsfundert annonseblokkering, kan det innebære at andelen adblock-brukere gjør et stygt byks oppover.

3 ting mediebransjen kan lære av annonseblokkerne

Flere medier har gjort brukerundersøkelser blant lesere som bruker adblock. Svarene fra slike spørreundersøkelser gir både oss som jobber med webutvikling og de som jobber med reklame gode innspill til hvordan man bedre kan ta vare på leserne sine.

Etter nylig å ha hørt erfaringer delt av nettaviser som Frankfurter Allgemeine, Amedia-avisene og VG, har jeg oppsummert hva vi i mediebransjen kan lære fra undersøkelsene blant adblockerne:

1. Ikke snok på leseren
Flere av de som bruker annonseblokkering oppgir at de gjør det fordi de ikke vil at brukermønsteret deres skal bli tracket. De er usikre på hvilke opplysninger som blir lagret, og hvordan dette foregår. Samtidig oppstår et dilemma: Brukerne vil ha reklame som er relevant for dem – som man trenger brukerdata for å kunne tilby. Et godt tips kan da kanskje være at nettavisene bør være tydelige på hvilke brukerdata som hentes inn og hvordan de lagres – slik at det blir lettere for brukeren å ta stilling til om de synes det er ok.

2. Lastetid, lastetid, lastetid
Mange som bruker adblock gjør dette fordi de vil forbedre lastehastigheten på siden. Ekskluderes de tunge annonsene, går det raskere å få det de er ute etter – og de bruker mindre båndbredde. Særlig kan dette være et argument på mobil, der brukeren ofte betaler for datatrafikken. Derfor er det viktig for mediene å ha konstant fokus på lastetid, å stadig gjøre forbedringer som gjør siden lettere og raskere. Hvis lastetiden ikke oppleves som et problem, selv med annonser, vil det ikke være et argument i retning av å bruke adblock.

3. Ikke la annonsene SKRIKE TIL LESEREN
De aller fleste av de som bruker adblock bruker det fordi de synes annonseringen på nettsidene blir for pågående og oppmerksomhetskrevende. Det er særlig popupannonser, bevegelige annonser og lange annonser før korte videoklipp som irriterer vettet av leseren. En sober mengde annonser med stillbilder og tekst er det de fleste helst vil ha – hvis de ikke kan velge vekk annonsene.

Under et seminar i Frankfurt nylig, tok personvern-forkjemper Alexander Hanff til orde for at mediebransjen burde gjøre felles front mot reklamebransjen, og si høyt og tydelig NEI til alle formater som brukerne opplever som støyende og innvaderende. Teorien hans var at et slikt spark i baken vil få markedsførerne til å pønske ut smartere metoder for å nå leserne enn å skrike dem høyt opp i fjeset.

Det er adblock-spesial på bloggen nå om dagen! I går skrev jeg om hva status er for bruk av adblock i Norge nå om dagen. I morgen kommer dommedagsprofetiene for mediebransjen – de virkelige adblock-truslene.

Adblock-apokalypsen er avlyst, men klimaendringene kommer

Vi i mediebransjen har en stund jobbet med adblock-spøkelset hengende over oss. Adblock, eller annonseblokkering, innebærer en trussel mot den ene inntektsstrømmen som er av en viss størrelse for digitale medier. Det er enkel matte: Når mediene får penger fra annonsører for at leserne skal se budskapet deres, og leserne ikke ser budskapet på grunn av at de bruker adblock, blir det heller ingen penger til medieselskapene.

Høsten 2015 var det spesielt mye skjelving i dressbuksene, da nyheten kom om at iOS9 åpnet for at det ble mulig å blokkere annonser også på mobile enheter. (Jada, det har vært mulig på Android-telefoner en stund, men iOS-dingsene blir nå fortsatt betraktet som mer mainstream av beslutningstagerne i mediebransjen.)

Muligheten kom, men apokalypsen uteble. Selv om det ble rapportert rekordnedlastinger av annonseblokkeringsapper rett etter at iOS9 ble lansert, flatet det fort ut. Tall fra Norsk Gallup viser at endringen i iOS9 bare førte til 2,9% økning i bruk av annonseblokkering. Dette tyder på at det nok først og fremst var noen av de som allerede hadde adblock på desktop som også tok det i bruk på mobil.

Så hvor stort er problemet for norsk mediebransje for øyeblikket? Ingvar Sandvik fra TNS Gallup presenterte tall på et frokostmøte i Mediebedriftenes Landsforening (MBL) tidligere denne måneden. I spørreundersøkelser svarer 25% at de har adblock installert på minst én device. Beregninger Norsk Gallup har gjort, der de tar høyde for i hvilke kanaler nettrafikken er i og andelen adblock installert på hver kanal, tilsier at totalt 12% av trafikken går gjennom annonseblokkeringer. Det stemmer også overens med målinger vi har gjort i Dagens Næringsliv. Tall fra Amedia som også ble presentert på MBLs frokostmøte, viser dessuten at andelen holdt seg dønn stabilt i hele 2015.

Å miste annonsevisninger på 12% av trafikken dreier seg om mye penger totalt for norsk mediebransje. I realiteten er tapet mindre, ettersom annonsevarelagrene sjelden er tomme. På generell basis er nok neppe adblock en vesentlig utfordring for norsk mediebransje akkurat nå.

Det betyr ikke at jeg mener vi kan lene oss tilbake i godstolen. De som er glade i å bekymre seg, har nok å ta av:

For det første er det skummelt for mediebransjen at andelen som bruker annonseblokkering er vesentlig høyere blant unge. Gallup-tallene viser at 45% i alderen 15-29 år blokkerer annonser. Andelen blir enda høyere om man bare ser på gruppen unge menn. VG, som også presenterte tall på MBLs frokostmøte, rapporterer at 53% av deres mannlige lesere i alderen 18-29 bruker adblock. Ettersom dette er en kjøpesterk gruppe annonsørene veldig gjerne vil nå, betyr det store inntekter tapt for VG.

En annen bekymring kan være utviklingen på det europeiske markedet. Da organisasjonen Wan-Ifra nylig arrangerte et seminar om adblock, rapporterte Axel Springer-avisene Die Welt og Bild at de hadde målinger som tydet på at 36-37% av brukerne blokkerte annonser. Med slike tall merker de det godt på topplinja.

På samme seminar snakket også Johnny Ryan fra selskapet PageFair om utviklingen. Han sammenlignet bruken av annonseblokkering med klimaendringer: Den er uunngåelig, den er irreversibel, den vil øke, men den øker langsomt. Det betyr ikke at vi i mediebransjen har god tid, men det betyr at vi har rom til å finne gode løsninger på problemet som er bærekraftige over tid.

PS! Jeg er litt på adblock-kjøret om dagen, etter å ha vært på en del arrangementer om dette de siste ukene. Det kommer mer og enda mer om annonseblokkering her de nærmeste dagene.

Skjerpings, nå

Mens mediebransjen har vært opptatt av å skape nye produkter for leserne, har annonsørene latt seg friste av teknologigigantene. (Ilustrasjon: Therese Larsen/Breialstrek.no) — Illustrasjon: Therese Larsen/Breialstrek.no

I dag er jeg en av foredragsholderne på konferansen INMA 8 minutes, der jeg innleder med å be om unnskyldning på vegne av hele mediebransjen.

Hvorfor? Fordi vi i mediebransjen er altfor dårlige på innovasjon av annonseprodukter. Når vi i mediebransjen har innovert, så har det i all hovedsak dreid seg om å skape nye produkter, fortellerteknikker og journalistiske metoder som skal få leserne til å bli hos oss – og gjerne også betale for å bli hos oss. Annonsørene har i all hovedsak blitt avspist med digitaliserte versjoner av gamle papirformater – bannerannonser og content marketing.

På mange måter er det jo en fornuftig strategi å jobbe for å beholde leserne. Jeg sier ikke at vi skal slutte med det. Det jeg sier, er at når vi i all hovedsak har konsentrert oss om leserne, har det ført til at annonsørene har blitt fristet av andre leverandører av annonseprodukter som har dukket opp bak ryggen vår. Annonseprodukter som er billigere og i noen tilfeller bedre enn det vi kan tilby, fra konkurrenter som tidligere ikke var inne på reklamemarkedet.

Resultatet er altså at mediebransjen har fått flere sterke utfordrere i reklamemarkedet. Teknologiselskapene som har en helt annen innovasjonskraft enn oss, tar stadig mer av reklamemarkedet. Det er en fryktelig farlig tendens for oss – ettersom annonseinntektene gjerne utgjør minst halvparten av medieselskapenes inntekter.

Så selv om vi må fortsette å jobbe med innovasjon for å beholde leserne våre, har vi for lengst kommet til det punktet der vi må begynne å bruke mer tid på å være også innovative for den andre store kundegruppen vår: Annonsørene. Vi må begynne å bruke mer ressurser på å drive innovasjon på annonseprodukter. Men for å få til dette, trenger vi hjelp. Vi trenger noen å leke med, som kan hjelpe oss med å få opp innovasjonskraften på annonseprodukter. Vi trenger annonsørene.

Og derfor har jeg i dag stått med lua i hånda foran en haug med annonsører, for be dem om å leke med oss. Jeg har lovt dem at vi skal være fleksible, at vi skal låne bort lekene våre, og at vi skal jobbe sammen for å oppnå resultater som er bra for oss begge. I sin tur er det også en fordel for leserne, som vil kunne oppleve at annonsene de møter har større verdi enn de har i dag.

Målet for både annonsørene og mediebransjen må være å kunne utvikle annonseprodukter som er av så stor verdi for leseren at hun ikke har lyst til å bruke adblock.

Hvordan få barna til å digge matte

Jeg fikk morgenkaffen i halsen i dag tidlig da jeg leste Camilla Bjørns kommentar om matteangst i VG, der det sto at to av fem går ut av ungdomsskolen med karakteren 1 eller 2 i matte. To av fem!! Med det fremtidige behovet vi har for teknologer, er dette helt krise.

Spesielt ille er det at jentene svikter mest. Jenter har mindre tro på egne matteevner enn gutter, ifølge en rapport VG-kommentaren henviser til. Det rimer med mine egne erfaringer fra skoletiden. Du hadde kanskje også noen ellers oppegående jenter i klassen din som proklamerte at de ikke “klarer matte”?

Jeg er så heldig å ha tilgang på et nettverk av Norges aller smarteste damer, der det er mange som er glad i matte. Jeg stilte dem spørsmål om hvorfor de liker matte, og svarene var temmelig enstemte: De har vokst opp med foreldre som har overført egen mattentusiasme til barna, som har vært flinke til å gjøre matte gøy.

Så hva gjør vi da? Jo, vi foreldre bretter opp ermene og starter mattekampanje i all hemmelighet. Mål: Å få ungene til å elske matte. For selv om skolen har det pedagogiske ansvaret for å lære barna våre matte, har vi som foreldre ansvar for å gjøre jobben deres litt lettere – ved å ikke bygge opp under matteangst som gjør det vanskelig for læreren å nå gjennom.

Her er 25 tips til hvordan du kan vekke matteinteressen hos poden:

Skal dere ringe bestemor, skriv ned nummeret på en lapp og la småttingen taste det selv.
Er dere ute på tur, gå på jakt etter 2-tall. Eller 3-tall. Eller 5-tall (du skjønner tegninga).
La barnet sortere kniver, gafler og skjeer når du tar ut av oppvaskmaskinen.
Tell hvor mange røde biler som kjører forbi mens dere venter på bussen.
Bak en kake sammen og la barna måle opp.
Be barnet gjette hvor mange liter vann det er i svømmebassenget. Resonnér sammen. Det viktigste er ikke å komme frem til riktig svar, men å lære å angripe problemstillingen på en logisk måte.
Gi dem en notisblokk og send dem ut på jakt etter bilnummer.
Gi dem duplo og lego
Lær dem å spille et instrument.
Er dere på shopping, få barnet til å regne ut prisen på varen som har 20% rabatt.
Når hele familien skal kjøpe seg en is, få barna til å regne ut totalsummen.
Bruk Grandiosaen til å forklare brøkregning: Pappa skal ha 3/8, mamma skal ha 2/8, lillesøster skal ha 1/8 og storebror skal ha 2/8.
Ta med kart ut på skogstur for å forklare koordinatsystemet.
Spill Yatzy og Monopol. Overlat regneoppgavene til barna.
Gå på skattejakt etter forskjellige geometriske former i huset. Hvem finner flest triangler?
Gi dem tilgang på pedagogiske dataspill som forklarer matte, som for eksempel DragonBox
Se på mattevideoer sammen på YouTube (for eksempel Math Antics)
Ha gjettekonkurranse: Hvor mye veier eplet? Brødskiva? Et tomt glass? Et fullt glass? Katta? Vei sammen og finn fasiten.
Tell og legg sammen hvor mye som ligger i sparegrisen. Finn ut hva man kan kjøpe for summen, og hvor mye man eventuelt må spare for å få råd til det de har lyst på.
Snakk om hvorfor matte er viktig. Hvorfor trenger snekkeren å kunne matte? Kassadama på Rimi? Sykepleieren?
La dem spille Minecraft
Når de maser “Er vi fremme snart?” fra baksetet i bilen, få dem til å regne ut hvor lang tid det tar før dere kommer frem
Les en bok sammen som handler om tall og telling (her er noen eksempler)
Sorter lekene i lekekassa etter størrelse, farge eller type.
Lek “Gjett tallet”. Barnet tenker på et tall, og du skal finne frem til det ved å stille spørsmål. Er det et partall? Er det høyere enn 30? Lavere enn 70? Osv.

Men det viktigste av alt: Om du har matteangst selv, gjør ditt ytterste for å ikke overføre den til barna. At du ikke likte matte, behøver ikke bety at barna dine ikke gjør det. Men om du snakker med dem om at matte er pyton, er sjansen stor for at de vil oppfatte det på samme måte når de begynner på skolen.

I tillegg til gode tips fra Norges smarteste damer, har jeg hentet inspirasjon til listen fra Business Insider, Babycenter og Raisesmartkid.

PS! Hvis du lurer på hvorfor det har gått to måneder siden forrige blogginnlegg, har jeg følgende mattestykke å by på: Det tar ca 30 sekunder å gå en runde i første etasje der jeg bor. Hvis man hver dag går denne runden i tre timer mens man bærer på en skrikende baby med vondt i magen, hvor mange runder rekker man å gå på to måneder? Grei ut om hvordan du kom frem til svaret.

Kaffeautomat-prat anno 2015: Møt Nuzzel

Jobber du et sted med kaffeautomat, har du sikkert opplevd at kollegapraten mens dere venter på kaffen tar utgangspunkt i noe en av dere har lest i avisen. “Så du den saken i VG om han som reddet en danske fra å drukne med fiskestang?” Da jeg lagde VG-forsider i papiravisens glansdager kalte vi disse sakene for snakkiser. Hva som var en snakkis tok vi på journalistisk magefølelse.

Med fremveksten av sosiale medier har definisjonen av snakkiser blitt mye mer konkret. De som jobber i redaksjonene kan lett finne ut hvilke saker som har tatt av, gått viralt, i sosiale medier. Noen ganger er det viktig journalistikk som deles, likes og kommenteres – andre ganger er det søte kattunger eller babyer som ler.

For oss som mediebrukere er det også blitt enklere å vite om vi går glipp av noe som alle andre snakker om. Vi trenger ikke lenger troppe opp ved kaffeautomaten for å få med oss hva som er dagens snakkis – og vi trenger heller ikke bruke timesvis på Facebook eller Twitter for å se hvem som snakker om hva. Til det har vi fått kurator-tjenester som samler opp og trekker ut essensen av hva som deles i nettverkene våre.

Møt for eksempel Nuzzel – som lister opp hvilke saker som er mest delt i dine sosiale nettverk. Der kan du også se hvem som har delt sakene for å finne ut om det er en sak du vil bruke tid på å lese. Du har også mulighet til å se hvilke saker som er populære i nettverkene til vennene dine – og dermed få et videre utvalg saker enn de som er mest delt i din egen sfære. Nuzzel er tilgjengelig både på web, som app og som nyhetsbrev på e-post.

Det finnes flere lignende tjenester. Facebook Paper, som var den store buzzen da den ble lansert for halvannet år siden, skulle gi brukeren en avis av de sakene som var mest delt der. Den tok aldri av, og har såvidt jeg kan se heller ikke blitt lansert i den norske app-storen ennå (hvis den noen gang blir det). News.me er også en tjeneste som ligner litt på Nuzzel, men som bare kommer i epostform. Flipboard gir en oversikt over hvilke saker som er delt i sosiale medier, men rangerer ikke etter popularitet på samme måte som Nuzzel gjør.

Er du nysgjerrig på hvilke saker som deles mest på Twitter av norske brukere, kan du titte på nettsiden Zoomero som gir deg oversikten.

Disse tjenestene er foreløpig ikke helt modne, men gir likevel et godt bilde av hva hva som er dagens snakkiser i både dine egne og andres nettverk.

Men vil du ha kaffe, må du fortsatt gå til kaffeautomaten.

PS! Bruker du andre sosiale kurator-tjenester enn de jeg har nevnt her? Tips meg og andre ved å legge inn lenke i kommentarfeltet.

Joda, vi har en mediekrise

I den eminente avisen Dagens Næringsliv skriver i dag NRKs sjef for sosiale medier, Ingeborg Volan, og redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen om hvorfor vi ikke har en mediekrise (innlegget ligger bak betalingsmur).

Hovedbudskapet deres er at det aldri har vært enklere å lage og distribuere nyheter enn nå, og at det er skapt tusenvis av nye arbeidsplasser i nye medier.

Isolert sett er det vanskelig å være uenig i at det er lettere enn noen sinne å lage god journalistikk. Internett har gjort samfunnet mer åpent, og journalister har fått mange flere verktøy som gjør historiefortellingen rikere og bedre. Det kan vi som medieforbrukere være glade for.

Men Volan og Stavrum bommer på mål når de hevder at mulighetene for å lage god journalistikk betyr at vi ikke har en mediekrise. Det er jo finansieringen av denne journalistikken som er i en kritisk fase, spørsmålet om hvem som skal betale for at journalistene skal kunne bruke tid på å lage god journalistikk.

Så langt har annonsører og lesere splittet denne regningen mellom seg. Men på det digitale markedet er leserne mindre villige til å åpne lommeboka, og annonsørene har fått langt flere valgmuligheter utenfor de etablerte mediene som gjør at de kan presse prisen ned og/eller heller velge nye kanaler. Det er HER krisen ligger. Hvis ingen vil betale for journalistikken, hjelper det lite at vi har all verdens muligheter til å skape den.

For å nyansere bittelitt: Jeg snakker om en mediekrise, ikke mediedød. Vi er ikke der ennå. Men det brenner på loftet for de etablerte mediehusene som snører igjen pengesekken på budsjettposten innovasjon. De innovative mediehusene som klarer å tenke nytt rundt nye inntektsmuligheter er ikke i krise. De som sitter på gjerdet eller velger å ture fremover med gammel oppskrift, som om ingenting har hendt, vil merke smellen.

Nettavisen er et godt eksempel på en mediebedrift som er flinke til å eksperimentere med nye inntektsstrømmer. NRK er en bedrift som får pengene sine på helt andre måter. Jeg antar at det er årsaken til at Volan og Stavrum ikke ser krisen for bare trær.